Vad betyder det egentligen att Europas samhällsstruktur formas utifrån närhetsprincipen som överordnad idé? Noralv Veggeland, professor vid Högskolan i Lillehammer i Norge, reder ut frågan.  

EU-borgerne har som vi skal se fått utvidet adgang til å bringe saker som angår myndighetsutøvelse og nærhetsprinsippet inn i rettsapparatet.
Med Lisboa-traktaten er det også blitt slik at om en sak ønsket tatt opp av borgerne til behandling i EU er det nå anledning til det. For å kunne be Kommisjonen om ta et initiativ i en aktuell sak trengs det 1 mill. underskrifter (EU=500 mill. innb.) spredt på flere medlemsland, altså en reform for styrket nærdemokrati.
 
Nærhetsprinsippet er et begrep skapt av danske myndigheter som en oversettelse av EUs ”the principle of Subsidiarity”, subsidiaritetsprinsippet, introdusert i Maastricht-traktaten fra 1993. Prinsippet ble et traktatprinsipp og slik med en veiledende funksjon.
 
Subsidiaritet handler om hvordan fordele beslutningsmyndighet mellom forvaltningsnivåer, hvilket som kan være det ”best egnede” beslutningsnivået for ulike politiske saksområder, og hvordan denne fordelingen av ”beste egnethet” skal forstås og operasjonaliseres. Det heter: Beslutninger skal fattes på det laveste mulige nivået, men likevel så høyt at de blir effektive. Det dreier seg altså om desentralisering, men dreier seg også om sentralisering når overnasjonalitet bygges. Det kommer an på sammenheng, dvs. av saksområde.
 
I Lisboa-traktaten, som ble ratifisert av alle medlemslandene høsten 2009, er det ”Protocol on the Application of the Principles of Subsidiarity and Proportionality”, artikkel 230 (3) TFEU, som behandler dette om prosedyrer og nivåenes beste egnethet.
Om denne egnethet har diskusjonen vært heftig i EU og EUs medlemsland. Naturligvis er en normal oppfatning at nærhetsprinsippet dreier seg om desentralisering av beslutningsmyndighet nedover i det ordinære forvaltningshierarkiet med EU-myndigheter på topp, men en tolkning har også vært at slik desentralisering kan finne sted også ved myndighetsoverføring til organisatorisk fristilte offentlige selskap og foretak, av typen
 
Konsekvensene av denne rettsliggjøringen av myndighetsfordeling mellom nivåene er det på det nåværende tidspunktet vanskelig å ha noen klar mening om. Det kan bety lange og tidkrevende prosesser i rettsapparatet, opprivende og langvarige konflikter som lett kan medføre kritisk høye transaksjonskostnader i form av tidsbruk og forsinkelser. Et perspektiv går i motsatt retning.  Det hevdes at det vil kunne bety mer åpenhet og transparens om fordeling av beslutningskompetanse, og større klarhet om hvem og hvilke nivå som har ansvar for hva. Men at transaksjonskostnadene kan komme til å stige bratt er det få som avviser.
 
Noralv Veggeland
Professor statskunskap
Högskolan i Lillehammer

regionale Helseforetak, Statskraft, Posten osv.

Nærhetsprinsippet som begrep har trengt inn i den norske politiske språkbruken, med vekt på spørsmålet om myndighetsfordeling mellom forvaltningsnivåene. Men som EØS-land må vi bare ta for gitt og godtatt EU som overnasjonalt myndighetsnivå, og hva dette nivået bestemmer.

Lisboa-traktaten er en vidtrekkende traktat som nå i prinsippet omfatter alle EUs saksområder. På noen områder definerer traktaten eksklusiv EU-myndighet, andre områder delt myndighet med medlemslandene, og sist kan EUs myndighet være komplementær eller støttende. Dette har fått konsekvenser for Europadomstolen (Court of Justice of the European Union) som er en forfatningsdomstol. Denne domstolen har fått utvidet kompetanse til å gjelde alle EUs aktiviteter med unntak av utenriks- og sikkerhetspolitikk. Blant annet innebærer dette at nærhetsprinsippet har endret karakter fra å være et traktatprinsipp til å bli et rettsprinsipp. Det betyr at ved konflikter om beslutningsmyndighet mellom det europeiske overnasjonale nivået og de nasjonale nivåene i EU kan saken via Kommisjonen bringes inn for forvatningsdomstolen for å få en løsning.

 
Dette har også utvidet den såkalte Regionkomiteens kompetanse i rettslig betydning. Regionkomiteen er blitt gitt rett til å ta saker opp og bringe dem inn for Europa-domstolen. I kjølvannet av Lisboa-traktaten er dette blitt en særdeles viktig reform til gunst for regionenes Europa. For i Regionkomiteen er delstater, regioner, län direkte representerte, og kan nå ved tvist bringe saker inn for en rettslig avgjørelse, uten å gå veien om nasjonale myndigheter for å gjøre dette. Denne direkte kanalen vil i mange tilfeller kunne være helt avgjørende, fordi sentralmakten slett ikke alltid ser seg tjent med at lavere nivåer øker sin uavhengighet og selvråderett.
 
Lämna en kommentar