Jan Sandal har under lång tid varit så kallad expeditionschef inom norska kommunal- och regionaldepartementet. Nu har han slutat sin tjänst och väljer här i Gränsbrytning att ge sin syn på den nuvarande och framtida norska regionalpolitiken.  

Norge står foran et spennende valg. Den rødgrønne regjeringen (AP/ SV/ SP) sliter i menings-målingene. Den borgerlige opposisjonen er splittet. Sentrumspartiene V og KrF vil ikke sitte i regjering med FrP, mens FrP nekter å støtte en borgerlig regjering hvor de ikke selv er med. Dersom det blir en betydelig seier for de borgerlige partiene, kan det bli en politisk situasjon som gir en FrP/H-regjering. Dette vil skape en radikalt ny politisk ramme for norsk regional-politikk. FrP har bevisst valgt ikke å ha en regionalpolitikk for de vil bort fra geografisk differensiering av politikk. H har noe om regionalpolitikk, men prioriterer dette området lavt.
 
Norsk regionalpolitikk (distriktspolitikk) er i sitt utgangspunktet fra 1940-50-årene en politikk for å trekke også de svakt utbygde delene av landet med i industrialiseringen. Men den ble etter hvert en mye bredere politikk hvor overføringer til kommunene for å sikre gode velferds-tjenester i hele landet og støtte til landbruket i fjell- og fjordbygder  ble svært viktig del av politikken. Mye annen sektorpolitikk fikk i ulike former en geografisk dimensjon. I den grønne bølgen i 1970-årene fikk den norske regionalpolitikken også en eksplisitt bosettings-dimensjon, med egne mål om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Fysisk tilrette-legging av næringsområder fikk redusert betydning i løpet av 1980-årene, mens utviklingen av myk infrastruktur i utdannings- og forskningssystemene ble viktigere.   
 
På 1990-tallet kom ny fokus på småsamfunn i periferien, samtidig som satsninger på innovasjon vokste frem i forlengelsen av satsningen på myk infrastruktur. Det norske virkemiddelsettet innenfor den særskilte regionalpolitikken ble mer sammensatt og nyansert.  Men samtidig skjedde det en
desentralisering til regional nivå, med en særlig omfattende overføring i 2003. I sektorene ble den regionale dimensjonen svekket etter hvert som virksomhetsstyring og tankeganger som sprang ut fra new management-teorier fikk også betydelig gjennomslag i Norge.
 
Regionalpolitikk har opp til nå stått rimelig sterkt politisk i Norge. Den norske rettferdighets-følelse er

særdeles velutviklet. Det er lav toleranse for at offentlige tjenester er dårligere i periferien enn i sentrale strøk. Den norske næringsstrukturen er fortsatt slik at mye bygger på mer og mer avansert utnyttelse av våre rike naturressurser. Dette har gjort det lettere for staten å bidra til å opprettholde og videreutvikle et desentralisert lokaliseringsmønster for nærings- livet, om enn ikke i samme grad som for bosettingen. Petroleumsvirksomheten er på mange måter en forlengelse av dette mønsteret. Til sammen har dette gjort at på mange måter er den norske  periferi målt i velstand og velferd fullt på høyden med forholdene i de større byene. Et hovedproblem er at de mindre lokale arbeidsmarkedene ikke matcher ungdommens krav til et variert og interessant  jobbtilbud, noe som gjør at det stadig foregår nettoflytting fra periferi til sentrale områder. Folketallet går ned i mange periferikommuner, men en sterk utenlandsk innvandring bidrar til at denne nedgangen  er redusert.

 
Den rødgrønne regjeringen med SP som sterk pådriver, har satset sterkt på å skape optimisme i periferien, og da hos de unge. I en viss grad har de lykkes med det ved bruk av utradisjonelle virkemidler. Satsningen på kultur er et viktig her. Det er nå f.eks. stort antall musikkfestivaler og historiske spill i de ulike deler av landet. Kommunene har fått sterk økning av over-føringene fra staten, og da særlig periferikommunene som er kommet godt ut.

 

En evt. FrP/H-regjering vil ut fra partprogrammer, svekke vesentlig den geografiske differensieringen av den statlige politikken. Det må påregnes store kutt i så vel overføringer til periferikommuner, i landbruksstøtten og den næringsrettede regionalstøtten. Det som mange nordmenn opplever som selvsagt goder, vil ikke lenger være dett. Norge vil ta et stort skritt fra den tradisjonelle solidaritetslinjen og bevege seg i retning marked og at det enkelte individ må klare seg selv, uten samme støtte fra aktive lokalkommune og stat.
 
Jan Sandal
pensionerad Ekpedisjonssjef
Lämna en kommentar